Stangfiske i Storlidalen – Tips og fortellinger

6 fine fisker tatt på kort tid; alle med Aura flake

For snart 10 år siden skrev jeg en liten artikkel om stangfiske i området rundt Storlidalen, med noen enkle tips om utstyrsvalg. Det har rent mye vann i bekkene siden den gang, og mang en fisk har endt sine dager siden da. Jeg fikk nå atter en gang et innfall om å skrive noen ord, men nå om noen konkrete fiskeepisoder, og derfor dette innlegget.

LES OGSÅ: Tips om stangfiske i Storlidalen (2010)

Her i området er det mange vann, og jeg har prøvd meg i de fleste av dem. Fangsten har for min del variert mye opp gjennom årene. Alt fra et helt eventyrlig godt fiske, til tilnærmet døde vann. Men stort sett får man fisk, selv om størrelsen ikke alltid er noe å skryte av. Og de store fiskene finnes, og når man får storfisk, er livet verdt å leve. Det som kanskje er litt mer spesielt, er at vann som var meget gode for noen år siden, nå fremstår som mer eller mindre fisketomme. Om det er tilfeldig, om det er min fisketeknikk som ikke lenger holder mål eller om de faktisk er fisket tomme, vet jeg ikke. Uansett; det er fortsatt mange vann her med fisk av meget god kvalitet. Men også flere vann som nok burde vært fisket mye hardere, og vann der man faktisk må kunne si å ha fiskegaranti. Vannsystemet i Hyttdalen er et slikt sted. Der får man alltid fisk, uansett, men fisken er nok normalt av beskjeden størrelse. Sprikltjønnin må også nevnes. Det har, så vidt jeg vet, tidligere vært et vann med god produksjon av fin fisk. Nå er det relativt småfallen fisk der (i alle fall de jeg får), så min teori er at der burde det nok vært fisket mye hardere der for å få opp fiskekvaliteten. Helst med garn.

Men det finnes som nevnt mange gode vann, og noen kan gi deg en stor overraskelse. For 12-13 år siden fikk jeg et tips om et lite, men godt fiskevann. Av forskjellige årsaker kom jeg meg ikke dit før 8-9 år senere. Det var et slit å komme dit; langt å gå, bratt og etter at jeg forlot stien besto terrenget kun av store kuppelstein som måtte forseres både krypende og hoppende, og vått og kaldt var det. Da jeg kom frem silte svetten, og selv etter et tørt og varmt klesskift ristet kroppen av kulde. Hendene var stivfrosne og vannet så ved første øyekast helt dødt ut, så det var både med en stor skepsis og et visst mismot fiskingen startet. Men det gikk fort over. Mystiske bevegelser i vannet viste seg å være fisk som slurpet i seg noe som var rett under vanskorpen, og under over alle under så beit det i ett sett. På under en halv time hadde jeg fått 6 fine ørreter på mellom 600-800 gram. Da ga jeg meg, både av hensyn til en frostskjelvende kropp og med tanke på fiskebestanden i det lille vannet. Jeg hadde nok tatt ut min del, og vel så det, av vannets populasjon. Som tips kan nevnes at alle ble tatt på samme sluk; en grønn 12 g Aura flake. Denne sluken ble i en test, foretatt av bladet Villmarksliv for noen år siden, kåret til den beste ørretsluken. Men min favoritt i området her er fortsatt 12 g Lillauren i kobber.

Ångardsvatnet må også nevnes. Det er et relativt stort vann, der båtfiske nok gir de beste odds for å få fisk. Men før vi fikk båt, tok jeg flere kilosfisk fra land. Så selv om man ikke har tilgang på båt, kan vannet gi deg fine fisker.

I det vannet ser jeg at de fleste bruker oter når de fisker fra båt, men jeg foretrekker å dorge med wobler. Oter gir nok mer fisk enn wobler, men jeg har en fornemmelse av at med wobler får man fisk med en gjennomgående høyere gjennomsnittsstørrelse. Og er man alene i båten, er nok dorging en enklere fiskemetode enn otring. Og det å få fisk på stang er uansett det optimale, syntes jeg. Episoden jeg har lyst til å dele skjedde for noen år siden. Min eldste datter og jeg var ute på vannet og fisket. Jeg rodde og hun holdt i stangen. Det var mye vind, regn og ganske store og rufsete bølger. Vi hadde fått noen mindre fisk, da det plutselig beit på noe som fikk slurbremsen til å gå amok. Det var lettere kaotiske tilstander i båten en periode, og spesielt etter at vi første gang fikk se fisken og forsto hvor stor den var. Fisken stakk av med flere titalls meter snøre flere ganger, og fars velmente råd om hvordan fisken burde takles, ble kanskje ikke helt etterfulgt. Men datteren hadde full kontroll på det hun holdt på med, og jeg fikk den etterhvert opp i håven og fikk løftet den inn i båten. I kaoset hadde båten blåst på grunn, men det var bare en bagatell fisken tatt i betraktning. En skikkelig kubbe av en fisk var det som lå og gapte mot oss; innveid til litt i overkant av 2 kg. Og det er fortsatt gjeldende familierekord for fisk tatt her i området.

2-kilos ørret tatt på wobler; Rapala original flytende

Men den artigste, og mest spesielle, historien tar jeg til slutt. Etter å ha hatt et nedslående og resultatløst fiske i Halsbekktjønna, fisket jeg meg nedover i lonene nedstrøms tjønna. I den siste kulpen før bekken kaster seg nedover i strie stryk, har jeg noen ganger fisket ut min frustrasjon med å ta noen småfisk. Også i den kulpen har man nesten fiskegaranti; men akk så liten fisk det er der. Så jeg slipper alltid fisken ut igjen i den kulpen; selv en katt ville ikke blitt mett av slik småfisk. Men altså; jeg sto ved utoset av kulpen og kastet ut i strømmen. I den kulpen er det en liten, sølv Meppsspinner som er tingen. Rett før spinneren nådde land, kom det en stor skygge og glefset over spinneren. Om det var fisken eller jeg som skvatt mest, er jeg fortsatt usikker på, men etter en kort hjertestans kom blodpumpa opp i en meget høy frekvens. Håven lå selvfølgelig godt plassert langt ned i sekken, så jeg var usikker på om dette ville ende i min eller fisken sin favør. Men lykken står den kjekke bi, så selv uten håv klarte jeg å lande fisken etter noen sprelske og halsbrekkende utras. Stor var både gleden og forbløffelsen da jeg så hvor stor fisken egentlig var. I den kulpen skulle det jo bare være fingerstor fisk. Den ble veid til 1,8 kg, og burde altså ikke vært i den lille kulpen etter mine vurderinger. Det som var litt artig, i hvert fall for meg, var at en hyttenabo fikk litt hakeslepp da jeg fortalte om fisken. Han hadde gått på skøyter på kulpen høsten før, og hadde sett fisken under isen. Han hadde store planer om å ta den til sommeren, men der kom jeg ham i forkjøp. Litt dårlig samvittighet fikk jeg nok da han fortalte om planen som nå hadde gått i vasken, men fisken var god. Og en annen hyttenabo mener bestemt at han har sett to slike store fisker i den kulpen. Og så vidt jeg vet er den siste ennå ikke tatt….

En stor overraskelse i Halsbekkdalen, på 1,8 kg, tatt på en liten sølvfarget spinner

Det finnes altså mange fine fiskevann her i området rundt Storlidalen. I noen vann trengs det nok mer tålmodighet enn i andre vann for å lande fisk. Og noen vann er lettere tilgjengelige enn andre. Men ikke gi opp dersom fisket er tregt. Plutselig skjer det noe, og gleden er nok større jo mer overrasket man blir over fangsten. Og bruk gjerne gråværsdager til å fiske. Min erfaring er at regn, vind og lavt skydekke er det beste fiskeværet i området her. Og skulle jeg bare fått lov til å ha med meg en sluk, er valget enkelt: En kobberfarget 12 g Lilleauren….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.