Turtips: Furusafari (og litt geologi)

Flott turtips i nærområdet!

Dagens turtips er i nærområdet, og passer ekstra fint en dag været ikke er det beste, eller tiden bare strekker til for en kort tur.

Målet er de flotte furuene som finnes på myrene i Storlia, de svære malmfuruene som kneiser så stolt over småbjørka. De er pene og imponerende i seg selv, de kan gi ly en for lunsjpause, og noen av dem byr på fin klatring for aktive «småttiser».

Kanskje er ikke furuene akkurat verd en reise i seg selv, men når en først er i dalen og trenger litt frisk luft så kan de være et fint turmål som er verd en liten omvei. I tillegg til furuene byr området på fascinerende kvartærgeologi, med artige spor etter istida.

Det er kneisende furuer mange steder i Storlidalen, men det er spesielt mange og store i lia opp mot Halsen, øst for hyttefeltene, og det er de som er dagens turtips.

Furu-tur

Turen starter østover fra øvre del av Hesjingveien. Du kan gå den brøyta Hesjingveien til fots fra fylkesveien. Det er en privat hyttevei, så det er ikke aktuelt å kjøre opp.  Brandhaugdalsveien leder også fra fylkesveien og opp i lia. Den er ikke brøytet, og kan gås både på ski og til fots.De som kommer på ski fra Storligrenda kan ta av håndtråkka løype fra myra øverst i Krokåtveien, ned mot toppen Brandhaugdalsveien og mellom hyttene derfra til Hesjingveien. For de med hytte i Sandbekkveien er det bare å begynne på de faste myrene de pleier å gå for å komme opp i Halsen, men passe på å brekke av østover inn i villmarka før de kommer helt opp. 

Turen legger du forbi de furuene du ser, østover og slakt oppover på myrene. Visuell navigering, det er ikke vanskeligere. Du må regne med å være den første mann eller kvinne på den hvite snøen gjennom skogen. Hvis det er litt løs snø så vil fjellski med langfeller være det foretrukne utstyret. Da er det bare en jobb å tråkke spor, mens det fort blir et slit med enklere utstyr, med glipptak og kaving.

En helg med vær under middels kan det å tråkke spor i skogen være en fin jobb for far eller den i familien som måtte boble litt over og samtidig synes det er kjekt å hjelpe familien sin litt. Det er omtrent gratis å gå som nr 2 og 3, så hvis bare nr 1 holder ut så kan også ungene være med på en sånn tur.

 For den som faktisk er interessert i furuer kan det være like bra å snu når du kommer til Sandbekken, for den er kronglete å krysse og det er tettere skog og færre furuer. Det som trekker er eventyret og oppdagelseslysten, og noen spektakulære geologiske formasjoner du kan gå deg på. Det er noen digre groper i bakken, kanskje 30 m i diameter og 10 m dype.

Nesten overalt ellers ville en sånn grop være fylt av vann, men ikke oppi lia mot Halsen, der er den tørr og lun og fin. Disse gropene har vært omtalt som dødisgroper noen ganger, og det står et skilt til dødisgroper på sommerstien opp til Halsen. Sannsynligvis er det feil tolkning, men gropene er akkurat like fine og rare for det.

Landskapet ytterst i Halsen er skapt på slutten av istida. Da lå det breer ytterst i både Gjevillvassdalen og Storlidalen. Smeltevannet bygde opp en dyp sjø i Storlidalen, og den hadde utløp over Tovatna. Så uansett hvor mye vann og sand og stein som kom over Halsen fra Gjevillvatnet så var vannstanden den samme, den var bestemt av utløpsterskelen ved Tovatna.

Derfor fikk elva rikelig tid til å avsette sand som et digert delta akkurat på den høyden. Det kan vi se i dag som et stort flatt område under Halsen.

Oppkjørtløypa følger faktisk et av de gamle elveløpene over deltasletta i en flat, slag sving rett under myrene i Halsen. Det gamle elvefaret vises godt om sommeren. Utafor deltaflata ramlet sand og stein nedover den skrå deltafronten og bygde deltaet større år for år. Da isproppen ved Lønset endelig løsnet ble hele deltaet tørrlagt. I skråningen begynte sanda å sige nedover, og det dannet seg groper og sprekker som vi kan se igjen den dag i dag.

Grunnen til at gropene ikke er vannfylt er at hele skråningen består av løs sand som drenerer vekk vannet. Det store sandtaket ved søppelcontainerne er en del av den samme historien.

Furu-geo-turen kan avsluttes ved å gå opp på deltaflata, finne oppkjørtløypa og gå hjem. Men den kan også utvides østover fra deltaflata og ned i Håmmårbekken. Dette var den elva som bygde deltaet i første omgang. Det er en artig tur å følge Håmmårbekken opp til postkassen i Halsen.

Det er fint å gå nedi, men hamrene er loddrette så i noen hundre meter er du nesten fanget nedi elveløpet. Et «canyon light». Øst for Håmmårbekken er det også enda flere furuer.

Der finner du også oppkjørtløypa til Bårdsgården, og også den kan brukes til hjemturen. Turen ned fra deltaflata er faktisk best å gjøre på oppkjørtløypene, for lia har litt for tett småskog til at det vanligvis er artig å kjøre ned den veien. Men alt er naturligvis mulig for den eventyrlystne.

1 hendelser på “Turtips: Furusafari (og litt geologi)”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.