Hyttdalskammen byr på slak adkomst og flott utsikt fra toppen!
Hyttdalskammen er en snill topp som byr på slak adkomst og likevel en skikkelig fin utsikt på toppen. Toppen ligger fritt, så man ser masse himmel.
Mot øst dominerer Gjevillvatnet, Gjevillvasskamman og de bratte skrentene på Hovmannshytten, og det er artig å se ned på Vassendsetra langt der nede når man går oppover. Mot nord kneiser Snota og Neådalssnota, og det er verd å gå 100 m nordover fra varden for å se ned i Folldalen, og se Snota bedre. Folldalen, Trollheimshytta og Snota er fine drømmemål for en sommerferietur når koronaen er over, og fra Hyttdalskammen kan denne drømmen få næring. Mot vest er det Halsbekkhøa Storbekkhøa som fremstår som store, ville fjell.
Kartet viser to rosa traseer mellom Pinnen i Halsbekkdalen og Hyttdalskammen. Det vanligste er å gå den østlige traseen både opp og ned. Slik den er tegnet går den i en myk og lun dal som tar av fra Halsbekkdalen.
Den dalen er sørvendt og snørik, og kan være et mål i seg selv på en solskinnsdag. Mange går også oppover langs sommerstien forbi Holbrona.
Det frister liksom å komme raskt i gang med stigningen når man er på topptur. Men opp fra stikrysset er det ofte litt mye stein og litt lite snø, så dalen er ofte mer lettgått.
Turen opp mot toppen krever ikke noe spesiell nøyaktig navigering, det er bare å gå der det er snø og slakkest. Men det kan være kjekt å være forberedt på at det er tre luretopper på vei opp, før det endelig kommer en topp med stor varde.
Mellom siste luretopp og vardetoppen må man krysse en dal som er fortsettelsen av de to bekkene som står på kartet. Denne dalen har noen ganger en bratt fonn der man treffer den først, men den blir mindre bratt jo lenger opp man krysser den, og hvis man går over toppen til siste luretopp er det nesten helt flatt bort til varden (men dessverre litt steinete).
Den vestlige varianten er tegnet opp til Halsbekktjønna og opp på ryggen over den digre fonna som ofte raser.
Oppå ryggen er det flatt og fint, og ikke rasfarlig i det hele tatt. Med så lite snø som det er i år er den vestlige traseen best egnet til oppoverturen, mens den østlige gjennom dalen gir finere skikjøring ned.
Det er ca 3 km og 350 høydemeter fra Pinnen til toppen. Mange vil gå den biten på en times tid. Med matpause, nedkjøring, nyting av utsikt og så videre vil man være eksponert for vær og vind i åpne fjell uten merka løyper i kanskje tre timer. Slik er det med mange fine turmål og topper, det er ikke noe spesielt med Hyttdalskammen.
I løpet av noen timer kan være forandre seg mye, sikten kan bli dårligere, det kan blåse opp. I fjellet er man overlatt til seg selv og må stelle seg slik at man kan finne trygt hjem igjen. Det viktigste hjelpemidlet da er et kompass. Det koster ikke mye, det tar ikke stor plass, det kan ligge fast i en lomme i sekken, og kanskje får du aldri bruk for det. Men hvis tåka kommer vil kompasset hjelpe deg å gå tilbake mot Storlidalen, i stedet for å ta løs i retning Snota og Rindalen, eller begynne å gå i ring (det er reelt, jeg har endt opp i ring i tåke, i terreng hvor jeg var lommekjent). Har du med et kart også så vil du lettere ta gode veivalg, utenom stup og sånt.
Nordeca-kartene er fine, og Oppdals-bladet dekker nesten alt av dagsturer fra Storlidalen. GPS er også gildt, men krever mye mer kunnskap en kompass, og kan fort gå tomt for batteri når det er som viktigst. Telefonen ville jeg ikke stolt på om vinteren.
En annen risiko er at man kan skade seg på tur. Man kan bli ganske hemmet bare av å vrikke en fot eller slå et kne. Da kan man bli nødt til å vente en stund i fjellet på hjelp.
For å holde varmen da er en dunjakke veldig nyttig. Den øker også komforten under planlagte pauser, som for eksempel lunsj med matpakke, kaffe og toddi.
Dette betyr at man bør ha med sekk med minimum kompass og dunjakke på turer som Hyttdalskammen. Mange vil også ha med lunsj.
👍🏻 1000 takk igjen! 😊