Østre Somrungsnebba – en skjult juvel
Østre Somrungsnebba vises ikke fra Storligrenda, den er en skjult juvel. Men den har en ikonisk fasong som en hjørnetann, og den ligger tett oppi de skarpe fjellene i Innerdalsporten og Innerdalen med en formidabel utsikt. Veien dit er mektig i seg selv, der du kommer kloss oppi Ottdalskammen og Storsalen, og ikke minst fordi det er magisk å komme inn under selve hjørnetanna.
For spesielt interesserte kan nevnes at man til og med ser Bosbergheia i Bymarka i Trondheim fra toppen. Eller kanskje heller motsatt: fra Bosbergheia ser man Østre Somrungsnebba, Vest for Trollhetta med det runde hakket i den flate toppen, langs med Folldalen, stikker Østre Somrungsnebba opp i mot himmelen, med en karakteristisk tann-form, synlig helt fra byen.
Dette er en av de klassiske heldagsturene som ofte egner seg godt ved påsketider eller senere, med lange dager og stabil snø.
Det er ca 12 km hver vei fra Storligrenda, og 1100 høydemeter, og man må regne med å tråkke spor selv, Feller er gull verd med så mye oppoverbakke. Vi brukte 9 timer fram og tilbake en gang vi gikk dit
Turen starter på en av oppkjørtløypene opp til Tovatna, og brekker til venstre ved postkassen. Det pleier å gå håndtråkket eller skuterkjørt løype derfra til Meskardet. Meskardet er den ryggen hvor man først får se inn i Innerdalsporten (forlengelsen av Ottdalskammen nordover).
Det er fint å følge løypa til å begynne med, der terrenget er litt uoversikltlig. Løypa følger en grunn bekkedal fra bakom kraftverksinntaket og vestover. Men etter en kommer opp i helt åpent landskap er ikke detaljene i veivalget veldig kritisk.
Etter Meskardet går man sørover opp Kråkskardet, eller Sikksakkskardet som mange kaller det. Veivalget der gir seg mye selv, går i sikksakk mellom noen hammere. Fra toppen av Kråkskardet er det kjekkest å slippe seg ned i Kråkbotn, kanskje forbi hytta til Jan Storli og Leif Helmersen, og så følge dalbunnen vestover.
Der kunne vært høydemeter å spare på å holde høyden, men det er så skrått og ekkelt at det ikke er verd det. Dalbunnen opp fra Kråkbotn har ofte hatt mye og myk snø, så den byr vanligvis på fin skikjøring når du skal hjem. Selv om toppen er skarp som en tann er den sørlige ryggen opp på Østre Somrungsnebba slettes ikke bratt eller skummel.
En alternativ vei er å holde vestover mot Storsalen istedet for å gå Kråkskardet. Det er også veldig fint, selv om dalen nord for Østre Somrungsnebba ofte så litt kald og skyggefull at jeg tenker på den som Helheim.
Men det er spesielt mektig å nærme seg Østre Somrungsnebba fra nord, fra undersiden. Så det kan være en god ide å ta turen til via Helheim, og turen hjem via Kråkskardet.
Kartene som ligger ved her har bratte soner avmerket. Grønn er >27 grader, gul er 30-35 grader osv. Som du ser går ikke turen innom noen av de bratte sonene i det hele tatt,
Jo, forresten, det viste sporet toucher 27 grader i Helheim, men det kan lett omgås ved å følge dalbunnen. Skredproblemet på denne turen er at det kan være vanskelig å unngå utløpssoner, altså flatere terreng enn 30 grader som ligger under bratte områder. Derfor er dette en faregrad-1-tur, ref varsom.no.
En tur som dette på 9 timer krever nok mat og drikke. Min erfaring (og kjepphest) er å ha matpause hver annen time, og jeg spiser to brødskiver hver gang. For meg er altså Østre Somrungsnebba en 4 matpakkers tur. Noen synes det er for tidlig å stoppe etter bare to timer på tur.
Men det lønner seg stort! Du holder reservene ved like, og da kan du gå hele dagen uten å gå tom. For meg er ordentlig mat og ordentlig pause mye bedre enn nøtter og sjokolade underveis. Prøv en gang og ta en skikkelig sittepause etter to timer, og kjenn om det passer for deg. Det er ihvertfall ikke noe argument å spare tid med å ta en kjapp nøtteneve. Spare tid! Hele poenget er jo å være lengst mulig i flottest mulig natur, ikke komme fort hjem!!
