Storbekkhøa er en av signaturtoppene i Storlidalen!
Storbekkhøa har en flott profil, med en bratt side som gir litt luftfølelse oppe på toppen.. Den er så høy at den gir flott utsikt over hele Trollheimen. Den er passe bratt, også for fjellski. Den har ingen luretopper, man er plutselig på toppen! Det er en jevn motbakke fra Storligrenda, ikke noe opp og ned, det er fint for randofolket.
Nedturen kan gi fin kjøring både med randoski og fjellski. Alle disse grunnene gjør at folk gladelig kjører fra Oppdal eller Trondheim på dagstur for å gå på Storbekkhø. Så da kan det nok friste en og annen hyttestorlidaling også.
En god vei opp er å følge randosporet fra parkeringen på Storli, opp jordet og inn i skogen.
Det pleier å være så tydelig spor fra Bortistu og helt til tops at det ikke er noen tvil om retningen. Men hvis du av en eller annen grunn skulle være først, så gjelder det å gå opp myrene langs Litjbekken, krysse den og komme seg opp i åpningen til Storbekkdalen og krysse Storbekken litt inn i dalen.
Derfra går normalløypa opp på ryggen og følger den bort til selve toppen. På sørvestflanken pleier det å være en tydelig snørenne som går helt opp til toppen, med mye avblåst stein og bratte på begge sider. Renna angir retningen, men den er såpass bratt at det ofte er bedre å krysse mellom steinene vest for renna.
På toppen av renna kommer den fine overraskelsen: Plutselig er man oppe! Bare et lite flatt stykke bort til varden. Mange tar returen langs samme trase.
På kartet er det tegnet noen alternativer. Langs ryggen kan det være fint å følge den vestligste traseen, som følger noen fine daler langs med ryggen. Der kan det være litt lunere, og man føler at man har fjellet for seg selv.
Det østligste alternativet følger Storbekkdalen helt inn, og opp i sadelen mellom Storbekkhø og Halsbekkhø.
Fra sadelen opp på Storbekkhø er det noen litt bratte snøflanker som kan være skredfarlige ved noen forhold, så dette er en skredfare 1-tur på varsom.no. Også den østligste traseen kan gås begge veier.
Alternativet i bollen er naturligvis en nedovertrase. Den er et bratt leheng, og kan være ganske skredutsatt. Absolutt best på skredfarenivå 1, og antakelig best med randoski.
Er det stabil snø så kan det være super kjøring, og etterpå kan man skli ut nesten hele Storbekkdalen hvis glien er god.
Nedkjøringen til Bortistu er felles for alle alternativene. Der gjelder det å få så fine svinger som mulig på de åpne myrene rett østafor Litjbekken. De fine bakkene avluttes på ei diger myr på tvers, og derfra lønner det seg å følge randosporet gjennom skogen uten å improvisere så mye. Det er bare én vei siste biten ned på jordene.
Det blir omlag 5 km og 900 høydemeter hver vei. 3-4 timer opp må nok de fleste regne med, og kanskje ned mot en time på godt føre nedover. Det er så langt opp at det kan være en god ide å raste underveis, før toppen. Det er mange fine daler og sørvendte bakker langs ryggen som er bedre egnet til en matpause enn selve toppen hvor det kan være både trekkfullt og folkefullt.